Da byttet jeg bloggplattform. Jeg synes blogg.no bare er noe tull, og prøver igjen her. Vil fortelle litt hvor langt jeg har kommet i USA-prosessen.
Jeg fant ut at jeg ville være utvekslingsstudent for omtrent ett år tilbake (altså julen 2009), da jeg var i midten av 10. klasse. Jeg hadde hørt veldig lite om det, og trodde aldri det var noe som akkurat jeg kunne gjøre. Men jeg tenkte mye på det, drømte om det og hadde ville fantasier.
Jeg var hos venninna mi, en stund før det. Da så jeg tilfeldigvis et magasin på bordet hennes med informasjon om EF språkreiser. Dette virker interessant, husker jeg at jeg tenkte. Vi snakket sammen noen venninner at vi ville på språkreise sommeren etter, men det ble det aldri noe av..
Tiden gikk, og jeg snakket litt med venninnene mine om utveksling. Jeg hadde ikke tatt med opp med verken mamma eller pappa, men snakket litt med rådgiveren på skolen. Det virket bare så utrolig gøyalt, men kanskje ikke noe jeg skulle tenke for mye på. Det var tross alt halvannet år til, så jeg bestemte meg for å vente til jeg begynte på videregående..
Tiden fløy, og plutselig satt jeg der. Jeg hadde allerede gått en måned på videregående, og det var på tide å ta kontakt med den nye rådgiveren. Jeg fikk all den hjelp jeg trengte, og vi bestemte at dette var noe jeg skulle få til! Heldigvis er skolen veldig positiv med utveksling!
Kanskje det var på tide å snakke med mamma og pappa? Det var noe jeg var veldig spent på, hva ville de si? Tenk om de var helt imot det? Jeg gikk opp til mamma og sa "Hva synes du om utveksling til usa for ett år?" Ikke noe snakking rundt grøten her, nei. Hun var litt skeptisk, men samtidig virket det som hun synes det virket spennende. Vi snakket litt mer om det, og hun gikk med på et informasjonsmøte med EF her i Kristiansand. Det anbefaler jeg alle å ta med foreldrene på, hvis de er usikre!
Etter møtet, var hun mye mer begeistret over å sende dattera si til Amerika. Det har mye å si at foreldrene vet at det er trygt, og at det er noen der som passer på barnet sitt til alle tider.
Jeg tok kontakt med EF, og de ordnet et intervju på universitetet et par uker senere. Det gikk strålende, og jeg fikk svar på alt jeg ville. På forhånd måtte jeg fylle ut en laang søknad, som skulle være utfylt til intervjuet. På engelsk vel og merke.. Men jeg var så energisk, helt i ekstase, så selve utfyllingsprosessen gikk egentlig veldig greit.
To uker etter intervjuet, fikk jeg et stoort brev i postkassa. Jeg åpnet med et glis, hvor det stod. "Kjære kommende utvekslingsstudent". Jeg hadde kommet inn! Jeg fikk min egen bruker på EF's hjemmesider, hvor jeg måtte laste ned et hav av dokumenter som måtte utfylles. Jeg begynte samme kveld.. Her var det snakk om: Utfylling av lege, anbefalelses brev av engelsklærer, karakterer fra ungdomsskolen, vaksinasjonspapirer, kopi av pass, 6 små passbilder, signering av regler og bilder av min familie her i Norge.
Etter et par uker, sendte jeg alt det inn til EF, og de sender det videre til USA. Det er altså ikke de i Norge som finner vertsfamilie til meg, men en underorganisasjon i USA.
Så har vi egentlig kommet til den tiden som jeg kaller nå. Jeg skal til vaksinasjons kontoret for å ta første dose av Hepatitt B på tirsdag, funfun. Ellers går ting sakte. Jeg vil vite hvor jeg kommer, jeg er så spent. Men jeg må smøre meg med tålmodighet og ikke tenke så mye på det. Plutselig er dagen her, og jeg tar farvel med familie og venner for ett år.
Jeg fant ut at jeg ville være utvekslingsstudent for omtrent ett år tilbake (altså julen 2009), da jeg var i midten av 10. klasse. Jeg hadde hørt veldig lite om det, og trodde aldri det var noe som akkurat jeg kunne gjøre. Men jeg tenkte mye på det, drømte om det og hadde ville fantasier.
Jeg var hos venninna mi, en stund før det. Da så jeg tilfeldigvis et magasin på bordet hennes med informasjon om EF språkreiser. Dette virker interessant, husker jeg at jeg tenkte. Vi snakket sammen noen venninner at vi ville på språkreise sommeren etter, men det ble det aldri noe av..
Tiden gikk, og jeg snakket litt med venninnene mine om utveksling. Jeg hadde ikke tatt med opp med verken mamma eller pappa, men snakket litt med rådgiveren på skolen. Det virket bare så utrolig gøyalt, men kanskje ikke noe jeg skulle tenke for mye på. Det var tross alt halvannet år til, så jeg bestemte meg for å vente til jeg begynte på videregående..
Tiden fløy, og plutselig satt jeg der. Jeg hadde allerede gått en måned på videregående, og det var på tide å ta kontakt med den nye rådgiveren. Jeg fikk all den hjelp jeg trengte, og vi bestemte at dette var noe jeg skulle få til! Heldigvis er skolen veldig positiv med utveksling!
Kanskje det var på tide å snakke med mamma og pappa? Det var noe jeg var veldig spent på, hva ville de si? Tenk om de var helt imot det? Jeg gikk opp til mamma og sa "Hva synes du om utveksling til usa for ett år?" Ikke noe snakking rundt grøten her, nei. Hun var litt skeptisk, men samtidig virket det som hun synes det virket spennende. Vi snakket litt mer om det, og hun gikk med på et informasjonsmøte med EF her i Kristiansand. Det anbefaler jeg alle å ta med foreldrene på, hvis de er usikre!
Etter møtet, var hun mye mer begeistret over å sende dattera si til Amerika. Det har mye å si at foreldrene vet at det er trygt, og at det er noen der som passer på barnet sitt til alle tider.
Jeg tok kontakt med EF, og de ordnet et intervju på universitetet et par uker senere. Det gikk strålende, og jeg fikk svar på alt jeg ville. På forhånd måtte jeg fylle ut en laang søknad, som skulle være utfylt til intervjuet. På engelsk vel og merke.. Men jeg var så energisk, helt i ekstase, så selve utfyllingsprosessen gikk egentlig veldig greit.
To uker etter intervjuet, fikk jeg et stoort brev i postkassa. Jeg åpnet med et glis, hvor det stod. "Kjære kommende utvekslingsstudent". Jeg hadde kommet inn! Jeg fikk min egen bruker på EF's hjemmesider, hvor jeg måtte laste ned et hav av dokumenter som måtte utfylles. Jeg begynte samme kveld.. Her var det snakk om: Utfylling av lege, anbefalelses brev av engelsklærer, karakterer fra ungdomsskolen, vaksinasjonspapirer, kopi av pass, 6 små passbilder, signering av regler og bilder av min familie her i Norge.
Etter et par uker, sendte jeg alt det inn til EF, og de sender det videre til USA. Det er altså ikke de i Norge som finner vertsfamilie til meg, men en underorganisasjon i USA.
Så har vi egentlig kommet til den tiden som jeg kaller nå. Jeg skal til vaksinasjons kontoret for å ta første dose av Hepatitt B på tirsdag, funfun. Ellers går ting sakte. Jeg vil vite hvor jeg kommer, jeg er så spent. Men jeg må smøre meg med tålmodighet og ikke tenke så mye på det. Plutselig er dagen her, og jeg tar farvel med familie og venner for ett år.
Jeg linka den andre bloggen din, emn jeg linker denne i stedet jeg :)
SvarSlett