Men jeg har bare "ignorert" det. Eller, jeg har jo egentlig ikke det, det har jo gått inn på meg. Men jeg har bare latt det være, dritt i det. Men nå begynner jeg å bli veldig redd. Kanskje fordi tiden går så fort, og plutselig er dager her, hvor jeg skal si hadet til alt jeg har her i Norge. Jeg blir skikkelig skremt av det.
Men jeg vil ikke skuffe meg selv. Det er dette jeg har lyst til, jeg vet det innerst inne. Jeg vil ut i verden, jeg vil oppleve noe nytt. Men samtidig vil jeg bare være Lisa som bor i Kristiansand, med venner og familie.
Jeg våkner om kveldene helt våt i ansiktet, fordi jeg har mareritt om USA. Jeg ser for meg at jeg er helt alene, ingen å kontakte og ingen å få råd fra. Tenk hvis det blir realisert?
 |
| http://weheartit.com/entry/7327615 |
Du er ikke alene ! Jeg har tvilt selv også, vurderte å ringe Explorius å trekke meg. MEN så tenkte jeg gjennom alt jeg hadde gått gjennom for å komme hit, hvor lenge og hvor mye jeg hadde gledet meg og jeg prøvde å huske på den følelsen jeg fikk for en stund siden når jeg tenkte på USA og hvordan jeg ikke kunne vente på å komme meg avsted. Men når det nærmer seg blir det mer skummelt, fordi det er jo "to step out of your comfort zone" og det er jo ikke bare behagelig. Du VIL men det er skummelt. Jeg skjønner akkurat hvordan du har det, men for meg har det gått litt over og jeg har begynt å glede meg igjen. Det er skummelt å sette drømmer i live, men til slutt er det verdt det!
SvarSlettFøler det samme.
SvarSlett